Velferdsstaten har lenge økt i omfang i vårt land. Det samme har bindingene til bruk av penger og personell. Hvis dette skal oppfattes som en langsiktig politikk må vi gå ut fra at vedtakene skal forplikte også framtidige generasjoner, de som ikke har vært med på vedtakene. Dette forutsetter en sterk nasjonal og historisk solidaritet. En slik solidaritet er ikke naturgitt, den er avhengig av en nasjonalstat med moralske kvaliteter.
Her står vi overfor et paradoks. For samtidig som de velferdspolitiske kravene øker, har vi bygd ned mange av de moralske kvalitetene ved nasjonalstaten. Dette disponerer for en motsetning som bør bli gjenkjennelig før den blir kritisk.
Nasjonalstaten – Velferdsstatens grunnlag består av tre deler. Første del handler om forsømte moralske problemstillinger i den samtidige debatten om pensjonsordningene. Annen del handler om velferdsstatens avhengighet av en nasjonal kultur med moralske kvaliteter. Tredje del tar opp kulturbestemte fortolkninger som taler mot nasjonalstatens forutsetninger. Ingen av de antinasjonale påstandene og fortellingene blir funnet å stå til pålydende. Nasjonalstaten framstår som funksjonelt overlegen sett i forhold til alternativene.
Sigurd Skirbekk er professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere gitt ut 12 bøker som har sentrert omkring spørsmålet om samtidige kulturformer er egnet til å gi adekvate svar på utfordringer som står overfor. Hans bok fra 1999, Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre, er senere utgitt i en russisk og en amerikansk versjon. Skirbekk har blant annet vært formann i Professorforeningen ved Universitetet i Oslo.
