En historie om et meget spesielt jaktlag fra Trøndelag – og noen originale politiske betraktninger i samfunnsdebatten.
Boka beskriver livet til en venn jegere – deres historier og opplevelser i et 40-50 årig jegerliv – og som et ledd i samfunnsdebatten – innspill og uttalelser fra denne gjengen når de sitter rundt jegerbordet i jakthytta Harestua.
Den av jegervennene som har ført boka i penn, hadde i utgangspunktet forsøkt å ”koble” jegerlivet og jakthistorier med guttas ”politiske” diskusjoner, men det ble for komplisert. Derfor er de politiske betraktninger om de store samfunnsutfordringer holdt for seg, i likhet med jegerlivet og skøyerstrekene. (Etter noen sider om det ene temaet, er det godt med et pusterom med det andre).
En kan spørre hvorfor denne ”kobling” av politikk og jegerliv i en og samme bok? Svaret er ganske greit med at tida sammen i hytta utgjør det aller meste av den tid de er sammen, kveld etter kveld og år etter år, og temaene vil oftest (utenom jakt) være samfunnspolitiske saker som omhandler alle. Likeså vil jegerlaget ha ”alibi” for sine meninger og profetier fram over i tid. Hva var det vi sa!
Et annet forhold som gjør det verdifullt å ”samle” disse politiske innspill og teorier, er at de partipolitiske overtoner er nærmest fraværende. På mange måter vil argumentene ha større ”verdi” enn om de var tuftet på de ulike partiprogram.
Med et eneste unntak, så har ingen politisk gruppering grunn til å føle seg ”uthengt” i boka, hvis en ser bort fra at politikere generelt ikke har høy stjerne i Harestua.
Som en sa en gang: spør ikke politikere hva som er rett, du får like sprikende svar som om du spør forskjellige bilselgere hvilken bil som er best. Det som er rett, er fullt ut knyttet opp til ståsted. Galt å si at noe er rett, men en kan si at det er rett for den eller de - for det formål.
Om det er enighet om de politiske saker som opptar jegerne i hytta ?
Nei langt i fra, men både argumenter og forklaringer på det meste er ganske ulik det en ellers er vant med, og det må nok innrømmes at ”forfatteren” har her noe større mulighet til å fremme ”sine” budskap enn de andre. I noen felt er enigheten ganske absolutt – som EU-medlemskap, viltforvaltning, eiendomsretten til naturherligheter, religion, bomfinansiert vegbygging og hvor den egentlige makt i samfunnet ligger. Diskusjonene med politiske overtoner topper seg selvsagt annet hver år – når det er kommune- eller stortingsvalg. Da blottlegges noe av sympati eller antipati når det gjelder politisk ståsted. Det er jo slik at valgdager nesten for alle år faller sammen med de første dager i småviltjakta. Selv om mange i Harestugjengen påstår å være heimesittere ved valg, lar de seg ikke kneble av den grunn.
Så skal også alle i Harestua få den attest at om diskusjoner går aldri så hardt for seg på kvelds- og nattetid, er stemningen og respekten for hverandre ved frokostbordet like lun og vennlig som alltid.
Om ikke alt er samstemt når samfunnsmessige saker diskuteres, så er i alle fall deltakelsen og samstemmigheten upåklagelig når musikkinstrumentene kommer fram, og de gamle viser framføres år etter år. De fleste av sangene som framføres de sene kveldstimer i Harestua er rallar- og skillingsviser, men også mange religiøse sanger er på repertoaret. Midt mellom drikkeviser og skåling kan en plutselig høre o-stora-Gud i 3 stemt sang og akkompagnert med 3-4 instrumenter.
Det verdifulle med å referere til livet i Harestua gjennom 45 år er det spesielle med de humorfylte påfunn og ”fark”. Disse historiene fra virkeligheten er så spesielle at de fortjener å bli gjort varig i en bok.
Alle jakthistorier fra disse over 40 år er sanne, noe som de fem gjenlevende personer går god for. Etter hvert som årene har gått er jaktdagene blitt kortere, og tida (det sosiale) i hytta blitt lengre. Dette har ikke bare sammenheng med kne- og hofteoperasjoner, makelighet og dårligere kondisjon, men også at rypebestanden er i den forfatning at en rype i sekken for det meste gir dårlig samvittighet.
Forfatteren, har fra sitt ståsted, rettet mange kritiske kommentarer til partiet FRP. Dette er tuftet på det ene forhold at partiet er i en særstilling ved å utgi seg for noe annet enn hva det egentlig er, og står for.
I så måte vil boka ikke være noe ”godt lesestoff” for en ihuga FRP-kar. Det måtte i så fall være å lese bare halvparten av boka – det som omhandler jegerlivet.
Forfatteren – pensjonisten Bård Braateng (71), Namsos – har funnet det nødvendig å forevige hendelsene til disse 6 i Harestua fra de ca 45 år dette jaktlaget har holdt sammen.
En av de ”eldre” gutta er ikke med lengre – har gått til de ”evige jaktmarker” – den beste tenorstemmen i laget er tapt for alltid.
