Det var en mann som het Oscar Pettersen. Han var født i Søgne i 1903, og han var en nokså vill gutt i barndommen.
Mange var redd ham. Han var så veldig sterk, han var født sterk, som han sa. Han reiste til sjøs i 1917. Dengang på seilskuter, men siden på steamskip. Han var ute i 40 år, og seilte hele sitt liv som matros. I 1930-årene gikk han og mannskapet rundt i Boston om nettene uten hyre. De gikk og sultet, men de holdt sulten unna livet ved å drikke brennevin. De gikk over en måned og bare levde på brennevin. Der gikk gangstere og pønsket på dem, men da de så Oscar Pettersen så trakk de seg alle. Oscar Pettersen var glad i en drink, og han drakk så ofte han kunne, men han var på samme tid ikke det en kan kalle alkoholiker. Han visste hva han gjorde når han drakk. Han satt engang til livs 6 flasker brennevin på en dag. Det er helt tilfelle. Han var ca. 1,85 høy, men usedvanlig sprek.
Sommeren 1936 var han hjemme, og han var på Trudvang for å få seg en drink. På Trudvang var det underverdenen i Kristiansand som holdt seg, det gikk på flaskefor, trekkspill og dans, og slåssing og verre ting. Utpå kvelden kom to karer imot ham. Den ene var nettop blitt norgesmester i tungvektsboksing, han kunne slå ned hvem han ville. Den andre var nesten like god til å bokse. De visste at Oscar Pettersen var sjelden sprek, og de spurte om han ville ha juling? Og de sprang på Oscar Pettersen begge to. Oscar Pettersen ble sinna, og han slo dem slik at de ble liggende å gråte og be om nåde. Så satt Oscar Pettersen seg ned og drakk videre, han ville ha fred.
Den 9. april 1940 var han på Odderøya. Han sto bak kanonen og skjøt. Da fikk han en trefning av tyskerne, slik at han falt utfor et stort stup. Ned i «Dødens dal,» som de kalte det. Etter krigen ville de hedre Oscar Pettersen med en medalje, men han ville ikke ta imot.
Jeg husker Oscar Pettersen fra jeg jobbet i byskogen utenfor Kristiansand i 1958-59. Jeg hadde nettopp sluttet realskolen, og jeg ble så gode venner med Oscar Pettersen. Han var ikke lenger sjømann, og han jobbet på Kristiansand Møller. Der tok han 50-kilosekkene som fyrstikkesker og kastet dem. Han syklet hver dag opp og ned de bratte Lindebakkene med lynets hastighet. Ungdommen kalte ham for Tarzan. Det er en 7-8 km. hver vei. Så stoppet han i Lindebakken og pratet med oss. Det var slik jeg ble kjent med ham, og han fortalte om livet til sjøs, og traktene rundt Kapp Horn, hvor han hadde seilt mye. «Sjømannens kirkegård,» kalte de det.
Siste gang jeg traff Oscar Pettersen var i juni 1977.
Jeg hadde en løpetur oppe ved Kvislevann, og der satt kona hans i veikanten like ved hytta, «Trollbu», hvor de bodde. «Hvis du ikke går inn og snakker med Oscar nå så vil han aldri tilgi deg.» Og jeg gikk inn. Der satt han og røykte og drakk bayerøl. Vi pratet lenge sammen. «Slagsmål er ingenting å trakte etter, og slå aldri først!» sa han. Han sa også at «Husk på det at det var bedre folk før.» Fire år etter døde han.
